I likhet med alle de første arkitektene innen funksjonalismen hadde Per Geelmuyden Grieg (1897-1962) fått sin arkitektutdannelse innenfor den klassiske tradisjonen, med greske og romerske forbilder. Bygningen som i dag huser Bergens Sjøfartsmuesum, ble Griegs siste arbeid. Den stod ferdig i 1962, samme år som naboen, Universitetsbiblioteket Humaniora. Man bør tilgis dersom man ved første øyekast oppfatter at Sjøfartsmuseets tunge steinmurer og valmtak må være av eldre dato enn det lysende moderne, ja, det kvintessensielt funksjonalistiske shopping-palasset.

Men sannheten er at det ligger 23 år og én verdenskrig mellom de to bygningene. Dette kan tjene som et bilde på utviklingen innen norsk arkitektur og synet på modernismen som fant sted i etterkrigsårene. Sjøfartsmuseet er nemlig også i en viss forstand en modernistisk bygning, men kanskje det kritiske stemmer kalte uren modernisme, eller med et mer positivt fortegn: hybridarkitektur. Etter krigen vendte norsk arkitektur seg i stor grad bort fra den internasjonale stil, og i større grad mot nasjonale, norske forbilder, mot mer konservative stilidealer. Museumsbygningen har minst én fot innenfor det som ble kalt bergensskolen, og den taler til oss gjennom en rekke referanser til historiske epoker. 

Straks man er kommet på innsiden, derimot, ser man at bygningen er gjennomlyst via et stort atrium i sentrum. Planløsningen er åpen og flytende i to plan, liksom i funksjonalismens æra – muliggjort av moderne byggeteknikker og armert betong. Som en annen Mies har Grieg utformet alle veggene som vender mot atriet, som rene vindusvegger som kun er avbrutt av smale, hvite pilastre. Hovedinntrykket av eksteriøret, men kanskje særlig interiøret, er at Sjøfartsmuseet er eksemplarisk for 50- og 60-tallets høye materialkvalitet, og det gir en utsøkt og motsigelsesfull totalopplevelse.

Interiøret preges av et forenklet og sobert formspråk, der det mest iøynefallende er den brede, “svevende” eiketrappen og gelenderet, som er en konseptuell gjenskapningen av relingen på et dampskip. Følger man trappen opp til byggets andre hovedplan, ankommer man på et stort skipsdekk eller skutegulv som fører videre til en lang glassvegg med utgang til byggets altan. Denne har spektakulær utsikt over innseilingen til “Puddehavet”. 

“Et værelse som ikke er vakkert når det er tomt, kan aldri bli det. Og et godt værelse kan aldri bli så vakkert som når det er tomt.” Slik lyder åpningslinjene i Torgrim Eggens “arkitektroman”, Pynt. Sjøfartsmuseets utstillingssaler ville vært vakre selv om de var tømt for museumsgjenstander. Den sakrale ro man opplever her, er verdt inngangsbilletten i seg selv. Det er en effekt som dels skapes av rommenes gode materialer, enkelhet og rene proporsjoner, men kanskje aller mest av den store lysgården med vannspeilet i midten. Liksom en klostergård er atriet en lukket, ordnet og kunstig sfære – et uvirkelighetens sted, avskåret fra den traurige ytre virkelighet. Den danner en konstruert og perfekt utsikt, som består kun av lys og orden. Det er en vertikal sjakt som henter ned enorme mengder lys og sol direkte fra himmelen, for så å spre det indirekte utover de omkringliggende salene der det får flyte utover, og der museumsgjestene kanskje bare ubevisst fornemmer dets eteriske, milde og saliggjørende tilstedeværelse.

Tekst: Aleksander Eik / Open House Bergen

Kilder:

Grung, T. (1997) Arkitekt Per Grieg – stor kunstner, stort menneske

Lexau, Siri Skjold. (2014) “Bergens Sjøfartsmuseum – et prisbelønnet bygg fra 1962” i Sjøfartshistorisk årbok 2012

Grønvold, U. (1991) Byggekunst = : The Norwegian review of architecture. 1991 Vol. 73 Nr.7, 1950-tallet. Norsk arkitekturforlag