Det var en arkitektur som feiret den enorme velstandsveksten og optimismen i etterkrigstiden.

I motsetning til den rasjonalistiske funksjonalismen fra mellomkrigstiden søkte ikke arkitekturen bare å symbolisere det moderne og fremtiden, men også det gode liv. Et annet sentralt element ved denne arkitekturen er en total sammensmeltning mellom interiør og arkitektur – interiør, belysning og møbler er i stor grad spesialdesignet og håndverkspreget og blir en integrert del av arkitekturen.

Det strukturelle blir det skulpturelle. De rendyrkede og reduserte formene fremstår med en egen eleganse, og ikke minst fremhever de materialet i seg selv, slik som for eksempel i den svevende trappen med fritthengende trinn i massiv mahogni.

Den nesten intakte materialpaletten er en blanding av afrikanske tresorter, furu, tegl og stål. Med gjenreisningsårene på 1950-tallet hadde modernismen i Norge tatt en dreining mot oppmykning, folkeliggjøring og nasjonal forankring.

Enebolig Sverre Lied er et eksempel på at den norske modernismen utover 60-tallet igjen vendte tilbake til et mer radikalt og internasjonalt formspråk, og slik sett gled inn igjen på den kursen som ble staket ut av arkitekter som den Arne Korsmo, som dyrket den estetiske funksjonalismen, og Sverre Fehn, som dyrket en materialdrevet modernisme. Volumkomposisjonen er også erkemodernistisk i den asymetriske leken med blokker som forskyves i forhold til hverandre.

Da de nye eierne som overtok boligen etter Sverre Lied, skulle kjøpe huset, ble de tatt med på flere befaringer med arkitekten, som fikk dem til å love å ikke endre på noe før de hadde bodd i huset i minst ett år.

Tekst: Aleksander Eik